Kvale er et ledende forretningsjuridisk advokatfirma som har bistått nasjonalt og internasjonalt næringsliv siden 1985. Vi er spesielt anerkjent for å bistå noen av Norges største selskaper med deres viktigste og mest kompliserte saker, og har helt fra oppstarten hatt sterkt fokus på klienter innenfor handel- og industrisegmentet. Du kan lese mer om Kvale på kvale.no.
Alexander Daae er advokat og partner i Kvale, og har de siste årene arbeidet med en rekke saker knyttet til agenturloven. Sammen med sine kollegaer i Kvale har han bistått klienter med å oppnå svært gunstige løsninger, inkludert krav på avgangsvederlag.
Agenturer.no er takknemlig for at Alexander Daae har utarbeidet en omfattende guide om agenturloven for våre brukere. I samarbeid med Kvale oppdaterer vi også denne siden jevnlig med ny og relevant informasjon.
Innhold:
Kort om Agenturloven
Agenturloven trådte i kraft 1. januar 1993, og har dermed passert 30-årsdagen med god margin.
Vårt inntrykk er at loven fungerer bra, og har lykkes med å gi agentene bedre beskyttelse enn hva de hadde etter tidligere lovgivning. Det har blitt ryddigere forhold. Likevel er det fortsatt slik at styrkeforholdet mellom partene gjennomgående er skjevt i favør hovedmannen, og vi opplever også i dag at denne ulikheten utnyttes av hovedmannen, særlig når det oppstår konflikter.
Hvem omfattes av agenturloven?
Siden loven ble vedtatt, har en rekke nye produkter kommet til som har det til felles at de omsettes ved hjelp av mellommenn. Dermed har spørsmålet om hvem som er omfattet av agenturloven, kommet mer og mer på spissen. Det følger av agenturloven § 1 første ledd at loven gjelder «salg eller kjøp av varer». Et spørsmål er hva som ligger i begrepene «salg eller kjøp» og «varer».
Forarbeidene til loven er tydelige på at man med «vare» mente «løsøre». Like tydelige var man på at loven ikke omfatter eneforhandlere, forsikringsagenter, rederiagenter og andre agentforhold utenfor varehandelen. Siden forarbeidene ble skrevet og loven trådte i kraft, har det imidlertid skjedd store teknologiske endringer.
Hva regnes som en vare?
Et spørsmål som jevnlig oppstår er derfor om kjøp eller salg av for eksempel strøm, fibertilgang og innholdstjenester av en person eller virksomhet som ellers oppfyller lovens vilkår, skal anses som kjøp eller salg av varer i agenturlovens forstand. Vi vil her fremheve en dom fra EU-domstolen fra 2021 (C-410/19, The Software Incubator Ltd v Computer Associates (UK) Ltd).
Her konkluderte EU-domstolen med at elektronisk levering av en programvare til en kunde mot betaling, med tilhørende tidsubestemt lisens til bruk av programvaren – altså noe ganske annet enn tradisjonelt løsøre – utgjorde salg av en vare. Det samme vil sannsynligvis bli lagt til grunn av norske domstoler.
Mange agenter kjenner ikke sine rettigheter
Slik vi opplever det, er det i dag mange agenter der ute som ikke er klar over at de er agenter, og i hvert fall ikke hvilke rettigheter agenturloven gir dem. Det er videre vårt inntrykk at en forsvinnende liten andel av tvistene mellom hovedmenn og agenter når domstolene.
Det er registrert 128 avgjørelser knyttet til agenturloven i Lovdata. Her ligger alle avgjørelser fra Høyesterett og lagmannsrettene, men kun utvalgte avgjørelser fra tingrettene. Det vil si omtrent kun fire publiserte avgjørelse i året siden loven trådte i kraft (og noen avgjørelsen gjelder samme underliggende saksforhold som har blitt behandlet i flere instanser).
Det er antagelig flere forklaringer på dette, men vi ser ofte at agentene som utsettes for en urett av hovedmannen samtidig kommer i en svært krevende økonomisk situasjon der det er lite aktuelt å gå til sak mot hovedmannen.
Viktigheten av å handle raskt ved tvister
Agenturloven § 8 krever at agenten fremmer krav om erstatning mot hovedmannen «uten ugrunnet opphold». Dersom man kommer i en situasjon der man mener at hovedmannen har opptrådt på en kritikkverdig måte, bør man altså reagere raskt for å ha kravet i behold.
Det er ekstra kjedelig om toget allerede har gått fra stasjonen når man endelig har kapasitet til å fremme kravet. Kravet utgjør samtidig også en fordring med en verdi som er relevant ved insolvensvurderingen, dersom avvikling eller konkurs skulle bli en aktualitet.
Overordnet om gangen i en tvistesak
Vi definerer en «tvist» som en konflikt som har eskalert såpass mye at partene i konflikten må gå til utenforstående for å få tvisten løst. Vi har tre tvisteløsningsorganer i Norge: Forliksrådet, de ordinære domstolene (tingrett, lagmannsrett og Høyesterett) og voldgiftsdomstolene.
Forliksrådet er første stopp for svært mange tvister. Men dersom verdien er høyere enn kr 200 000 og begge parter har vært bistått av advokat før forliksklagen ble sendt, kan man gå rett til tingretten. Det kan imidlertid være greit å være klar over at forliksklagen avbryter foreldelsesfristen. (I medhold av foreldelsesloven blir pengekrav foreldet – det faller bort – dersom det ikke er tatt rettslige skritt innen tre år fra kravet oppsto). Dommer fra forliksrådene utgjør også tvangsgrunnlag. Merk at man kan sende forliksklage selv om man kunne gått rett til tingretten med kravet sitt.
Tingretten og lagmannsretten er stedet der det store flertallet av de kommersielle tvistene i Norge løses. Adgangen til å få en sak inn for Høyesterett er svært snever. I nyere tid er mulighetene for å få en sak opp for lagmannsretten også snevret inn. Man bør derfor være innstilt på at man kan ende opp med at saken kun blir prøvd én gang, selv om vi altså har tre instanser. Det er dermed viktigere enn før å “sette inn støtet” allerede for tingretten.
Det tredje organet er voldgift, dvs. en privat domstol. Voldgift forutsetter at dette er avtalt mellom partene, jf. voldgiftsloven § 1. Voldgiften kan enten være ad hoc, dvs. at det opprettes en voldgiftsdomstol for den enkelte tvisten, eller institusjonell, dvs. at man bruker et allerede en allerede etablert voldgiftsdomstol. Mest kjent her er voldgiftsdomstolene som drives av ICC (International Chamber of Commerce) i Paris og SCC (Stockholm Chamber of Commerce) i Stockholm. Uansett om voldgiften er ad hoc eller institusjonell, så er voldgift dyrt. Voldgiftsdommerne – det avtales ofte at det skal være tre – tar gjennomgående omtrent det samme betalt i timen som advokatene. I tillegg må man leie lokaler. Dermed risikerer man å måtte betale for både sin egen advokat, motpartens advokat, tre kostbare dommere og lokalene, dersom man taper. Dette i motsetning til hva som er tilfellet i de ordinære domstolene, der man «kun» må betale kostnadene til motpartens og egen advokat samt rettsgebyret om man taper.
I forbindelse med at man inngår en agentavtale bør man derfor være oppmerksom på at kostnadene med voldgift i seg selv kan bli en betydelig utfordring skulle det oppstå en tvist. Det er ingen måte å komme seg ut av voldgift på, når det først er avtalt.
Det kan være verdt å merke seg at voldgiftsdommer har den fordelen ved seg, at det i nokså stor grad er inngått avtaler land imellom om å anerkjenne voldgiftsdommer som tvangsgrunnlag. Dvs. at dersom hovedmannen er utenlandsk, kan det være en fordel å ha voldgift, kostnadene til tross.
Forut for saken
Forut for saken er det normalt noe korrespondanse mellom partene, og eventuelt også mellom partenes advokater. Det er viktig å huske på – særlig når man står midt oppi en opphetet konflikt – at alt man skriver vil kunne ende opp med å bli lagt fram foran en dommer på et senere tidspunkt, og tillagt en ganske annen betydning enn hva som var meningen.
Dersom videre diskusjoner ikke virker å føre noen vei, utveksles formelle varsler om krav og svar på varsel om krav etter tvisteloven § 5-2.
Det har i praksis vist seg å være vanskelig å få dokumentasjon ut av hovedmannen etter at tvisten har oppstått. Innenfor rammene av hva som er avtalt og lovlig, bør agenter passe på at de ikke gjør seg avhengig av å få dokumentasjon fra hovedmannen for å kunne bevise kravet sitt.
Før man går videre til en tvist, bør man alltid få en vurdering av hvilken sannsynlighet man har for å vinne frem med saken og konsekvensene av å få medhold/tape – en såkalt prosessrisikovurdering. I Kvale følger vi en etablert praksis når vi lager prosessrisikovurderingene. I tillegg benytter vi et digitalt verktøy – Eperoto – der det passer. Poenget er at utfallet av saken ikke skal komme som en stor overraskelse – selv hvis man taper.
Gangen i en sak
Uansett hvilket organ tvisten skal løses for, er gangen i saken ganske lik. Saken starter med en forliksklage eller en stevning. Den som blir saksøkt svarer, i et svar på forliksklagen eller et tilsvar. Under behandlingen for forliksrådet blir partene deretter innkalt til megling. Under behandlingen for de alminnelige domstolene og ved voldgift, følger en periode med utveksling av prosesskriv før det gjennomføres en muntlig høring. I den muntlige høringen får partene anledning til å forklare seg, det avhøres vitner og man går igjennom bevis. Deretter kommer det et innlegg om jussen.
Når den muntlige forhandlingen er gjennomført, skrives det en dom. Dommer fra forliksrådet overprøves ved at det tas ut søksmål for tingretten. Dommer fra tingretten kan ankes til lagmannsretten, og fra lagmannsretten til Høyesterett. Dommer fra en voldgiftsdomstol kan ikke ankes, og det er en svært snever adgang til å få en voldgiftsdom satt til side som ugyldig.
Forlik
Vi vil understreke at det store flertallet av tvister løses med en avtale – et forlik. Dette kan enten skje direkte mellom partene, eller som resultat av rettsmekling. Det siste er en forhandling som foregår i regi av domstolene der en dommer bistår som meklingsperson.
Særlig om bevis
Sentralt i alle sivile saker, står bevisene. Med bevis mener vi vitner og fysiske bevis, dvs. dokumenter, bilder, videoer, prøver mv.
Vi kan ikke understreke sterkt nok viktigheten av å ha bevis for hånden, dersom man ender i en tvist. Her har hovedmannen gjennomgående en fordel i forhold til agenten. Hovedmannen ofte har et større apparat å støtte seg på. Agenten vil kanskje bruke hovedmannens datasystemer i sitt arbeid, systemer agenten stenges ut fra dersom konflikt er et faktum.
Noen eksempler:
- Sørg for å få en skriftlig avtale, og at denne blir signert av begge parter.
- Avtalen – med vedlegg – bør lagres som en pakke, og man må kunne dokumentere at denne pakken er det partene ble enige om.
- Spar på avtaleutkast, presentasjoner mv. fra tiden før avtalen ble inngått. En effektiv måte å kunne dokumentere når noe ble sendt på, er å sende det på e-post til seg selv.
- Dersom det ble utarbeidet forretningsplaner eller likende, spar på disse også. De kan komme godt med dersom man skal kreve erstatning på et senere tidspunkt.
- Det er dessverre ikke uvanlig at ansatte slutter – endog at de bytter til en konkurrerende agent. Det er grenser for hvor lenge man kan spare på de ansattes e-post og også grenser for hvilket innsyn man kan gjøre i e-postene. Men når e-postene slettes, så er det løpet kjørt. Man bør derfor koble på advokat som kan gjøre en vurdering av hva man kan ta vare på av denne typen informasjon raskt, dersom man mistenker illojalitet.
- Mye av kommunikasjonen skjer muntlig. Det er vanskelig å bevise hva som ble sagt etterpå. Det kan derfor være lurt å sende et møtereferat på e-post til motparten etter en samtale, der man oppsummerer hva som ble sagt. Innenfor visse grenser kan man ta opp samtaler man selv er part i. Vi vil ikke anbefale at man tar opp alle samtalene man har med hovedmannen, men dersom konflikten er et faktum, bør man vurdere muligheten. Også her bør det kobles på advokat så man trår rett.
Det er en kjensgjerning at den som kan vise retten at man har god kontroll på sakens fakta, også vinner rettens tillit. Denne tilliten vil man nyte godt av der retten er i tvil. Det er derfor viktig at advokaten får mest mulig bevis på et tidlig tidspunkt. I Kvale pleier vi å be klientene våre om å legge dette inn i et felles datarom, som vi deretter kan bruke kraftige verktøy til å rydde opp i, systematisere og søke i for å holde kostnadene nede.
Om lovvalg og verneting
Et spørsmål som både er viktig når agenturavtalen skal inngås og senere dersom det oppstår en tvist, er i hvilket land og etter hvilket lands lover en eventuell tvist skal løses.
Generelt mener vi det er en fordel for norske agenter at tvisten løses etter norsk rett ved en norsk domstol. Begrunnelsen for dette er ikke en ukritisk tro på at norske domstoler er så mye bedre enn andre lands domstoler. Agenturloven bygger på et EU-direktiv. Det betyr at så lenge tvisten løses etter lover som bygger på det samme direktivet, så skal løsningen bli den samme.
Men det er nå engang slik at det for de aller fleste er enklere å kommunisere på norsk enn på et fremmedspråk samt at kulturelle forskjeller kan spille en nokså stor rolle. I tillegg kan det være betydelige kostnader å spare på å slippe å måtte engasjere en utenlandsk advokat og måtte reise til en utenlandsk domstol for å overvære rettsforhandlingene.
Både lovvalg og verneting er derfor forhold man bør tenke grundig gjennom i forbindelse med avtaleinngåelsen og et punkt man bør undersøke raskt dersom det oppstår en tvist.
Der begge parter er norske, og avtalen har blitt oppfylt i Norge, gir svaret seg selv. Tvisten skal løses etter norsk rett. Med mindre partene har avtalt voldgift eller en spesifikk domstol, er vernetinget domstolen der hovedkontoret til saksøkte ligger, jf. tvisteloven §§ 4-4 jf. 4-5 annet ledd siste setning.
Vi vil derfor i det følgende ha fokus på tvistene der agenten er norsk og hovedmannen utenlandsk.
Vi vil først si noe om lovvalg – altså hvilke lands lover tvisten skal løses etter – før vi sier noe om verneting – altså hvor saken skal løses, rent geografisk.
Lovvalg
Det følger av agenturloven § 3 at:
Ǥ 3.Avtaler om lovvalg.
En bestemmelse som etter loven er ufravikelig, kan ikke settes til side til skade for handelsagenten eller den handelsreisende gjennom en avtale om at fremmed rett skal anvendes på forholdet, dersom rettsforholdet uten lovvalgsavtalen ville bli å bedømme etter norsk rett.«
Det sentrale her er det siste som står i bestemmelsen, altså “dersom rettsforholdet uten lovvalgsavtalen ville bli å bedømme etter norsk rett”.
Det lovgiver sikter til her, er en regel vi gjerne omtaler som “Irma Mignon”-regelen. Regelen har sin bakgrunn i en høyesterettsdom fra 1923 (Rt-1923-58) og innebærer at en tvist skal løses av det lands rett som tvisten har sterkest tilknytning til. Den konkrete saken gjaldt en kollisjon mellom to norske skip – Irma og Mignon – i den engelske elven Tyne. Selv om kollisjonen altså skjedd i engelsk farvann, kom Høyesterett til at saken hadde sterkest tilknytning til Norge, siden skipene som var involvert, var norske. Regelen er ikke særnorsk, men legges eksempelvis til grunn også innenfor EU, jf. blant annet Roma 1-konvensjonen artikkel 4 nr. 1.
Dersom man ved bruk av denne formelen – som gjennom årene har blitt modernisert og mer sofistikert – kommer til at tvisten skal avgjøres på grunnlag av norsk rett, gjelder agenturlovens ufravikelige regler uansett hva partene har avtalt. Det vil si at uansett hva som står i agentavtalen om lovvalg og verneting, så skal norsk rett legges til grunn.
Dette selv dersom domstolen som skal avgjøre saken er utenlandsk. Altså kan en danske domstol måtte anvende norsk rett for å løse en tvist, og vice versa.
Som hovedregel vil tilknytningskravet være oppfylt for norske agenter som har hatt Norge som sitt marked. Dersom agenten har virket i flere land, kan løsningen bli en annen.
Verneting
Vernetinget kan være regulert i avtalen. En avtale om utenlandsk verneting vil bli respektert av norske domstoler.
Dersom verneting ikke er avtalt, må man søke i rettskildene for å finne riktig domstol.
Den sentrale rettskilden her, praktisk sett, er Luganokonvensjonen. Konvensjonen er inngått mellom EFTA-landene (Norge, Liechtenstein, Island og Sveits) og EU og gjelder direkte som norsk lov. Der tvisten gjelder parter som er omfattet av konvensjonen, bestemmer konvensjonen bl.a. hvilket verneting som skal gjelde.
For norske agenter er konvensjonen et klart gode. I henhold til Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 1, kan nemlig tvister mellom hovedmannen og agenten gå for norske domstoler, nærmere bestemt for domstolen på agentens hjemsted.
Eksempelvis vil en tvist mellom en dansk hovedmann og en agent som driver virksomheten sin fra Kristiansand, gå for Agder tingrett. Dette selv om hoveddelen av agentens omsetning genereres gjennom reiser og salg i andre deler av landet.
Når man forhandler om agentavtalen, bør man derfor være klar over verdien som ligger i ikke å avtale seg bort fra utgangspunktet – altså at saken skal gå for en norsk domstol – og få noe igjen for å godta et annet verneting, og ikke bare akseptere det hovedmannen foreslår.
Oppsummering av lovvalg og verneting
Lovvalg og verneting er ikke helt rett frem, selv ikke for advokater. Der agenten har solgt varene i Norge, vil saken som hovedregel gå etter norsk rett. Så lenge hovedmannen har tilhold i et EU-land, vil hovedregelen være at saken skal gå etter norsk rett for domstolen på agentens hjemsted.
Kontakt Kvale for juridisk bistand
Har din bedrift behov for hjelp i forbindelse med agenturloven? Fyll ut kontaktskjemaet nedenfor, så vil Kvale kontakte deg innen kort tid.
Du er også velkommen til å sende innspill eller spørsmål knyttet til guiden. Agenturer.no, i samarbeid med Kvale, oppdaterer guiden jevnlig med nytt og relevant innhold, og vi setter stor pris på alle tilbakemeldinger.
Vedr. innhold i denne guiden
Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at det som fremgår av denne guiden ikke utgjør rådgivning, men kun publiseres i informasjonsøyemed. Det tas forbehold om feil. Dersom du har en konkret problemstilling kan du kontakte Agenturer.no eller Kvale, enten direkte eller ved bruk av informasjonsskjemaet ovenfor.
